Månedens prat med Henrik Haagensen

Månedens prat er et kort intervju med en bransjeprofil. Vi har denne gangen snakket med Henrik Haagensen, General Manager i Playground Music.

---

Hva heter du og hva jobber du med? 
Jeg heter Henrik, er straks 42, og har vært General Manager i Playground Music Norge i tolv år. Det er min andre runde i selskapet, så til sammen har jeg rundt 15 år her. Mest av alt jobber jeg med A&R, for det er i musikken jeg trives best. Jeg er heldig som får jobbe med artister som får meg til å overtenke hver eneste uke, og med kolleger som hjelper meg å lande igjen, også hver eneste uke. Hverdagen er et pendlerliv med min kjære familie, mellom leiligheten i Oslo og et semi-off-grid liv i de värmlandske skoger. Det blir mye skandinavisk grensekryssing, i livet og i jobben.

Vil du dele et inspirerende prosjekt du jobber med?
Det er mye jeg ikke kan si ennå, men jeg kan trekke frem to artister som inspirerer meg mye, av helt forskjellige grunner, og som passer godt å snakke høyt om akkurat nå.

Den første er JOA. Vår tidligere kollega Renee Reif introduserte oss for henne da hun var 14 år, så vi har fulgt henne lenge. Det er fortsatt tidlig, men snart har hun 14 låter ute, og det er rått å se hvor sterk work ethic og hvor målrettet hun er. Tar et nytt steg hver uke. Ny flott EP ute 16. oktober, og det ligger mye spennende klart for neste år.

Den andre er Oven. Vi jobbet med debuten hans i 2022/23, og den gikk så bra at han gikk videre til en ny partner 😉 To–tre år senere fikk jeg høre hva han og produsent Jørgen hadde jobbet med: et album på 19 spor, fylt til randen med leken lyd og med begge beina plantet i ett eget uttrykk. Jeg hørte ikke på noe annet i hele vår. Oven er en utrolig kreativ og produktiv låtsnekker, og jeg gleder meg til alle er helt enige med meg 😉

Mange artister gir ut alt selv via distribusjonstjenester. Hvor ser du at et selskap fortsatt gjør en reell forskjell?
Det er fantastisk at terskelen er så lav. Alle kan gi ut musikk i dag, og mange gjør det veldig bra på egen hånd. Men å gi ut en låt er ikke det samme som å bygge en karriere. Selve leveransen til strømmetjenestene er blitt en ren standardtjeneste. Forskjellen ligger i alt som skjer rundt.

For det første handler det om tid og tålmodighet. Et selskap kan tenke i flere album, og tåle at ting tar tid. Vi kan satse før tallene sier at det er trygt! Det er ofte da det viktigste arbeidet skjer.

For det andre er det sparringen. God A&R er å ha noen som overtenker sammen med deg, og som hjelper deg å lande igjen. Å ha noen som tror på prosjektet like mye som du gjør (noen ganger mer), men som også tør å si når noe ikke er ferdig.

For det tredje er det nettverket, og for oss særlig på tvers av landegrensene. Jeg ser på Norden som ett hjemmemarked, ikke fire små. Å bygge en artist i Norge, Sverige, Danmark og Finland samtidig krever folk som kjenner mediene, redaksjonene, bookerne og publikum i hvert land. Den koordineringen er nesten umulig å gjøre alene, og det er der jeg mener vi gjør størst forskjell.

Og så handler det om å skille seg ut. Et selskap som har valgt å satse på en artist, blir et signal i seg selv, både for bransjen og for publikum. Men et selskap må fortjene plassen sin, hver dag. Det gjelder oss også.

Hvordan jobber dere med spillelister og synlighet når konkurransen er så stor?
Oj, mange tanker her, langt svar. Jeg tror vi gjør lurt i å tenke på spillelister, de redaksjonelle som plattformene selv eier, som to forskjellige ting: steder for oppdagelse og steder for validering.

Strømmetjenestene har blitt mye mer personlige. Det er ikke lenger en utprega redaksjonell forside, men mer algoritme, mer mitt eget musikalske nabolag. Et sted jeg trives, der jeg finner igjen folkene mine, og der jeg blir vist mer av det jeg sannsynligvis også vil like. Da blir det viktigste spørsmålet om musikken sitter i riktig estetikk og kontekst. Her merker vi at vi er et lite land. Det norske nabolaget er lite, og der bor det litt av alt. For mange uttrykk er det internasjonale nabolaget enormt, og alle som bor der har flyttet dit fordi de elsker akkurat den musikken. En liste med en skarp kulturell profil kan derfor være verdt mye mer enn en stor og bred liste. Musikken trenger ikke norsk pass for å finne hjem. Men havner du i feil nabolag, lærer plattformen feil ting om deg, og det kan stå i veien for at rett lytter finner deg.

Valideringen handler mer om synlighet, om å eie en plass akkurat nå. Det er verdifullt, men vi har godt av å spørre oss om plasseringen bekrefter noe som allerede skjer, eller om den er en støtte for å få det til å skje. Er det på tide, eller er det for tidlig? Kommer det når det allerede skjer noe rundt artisten, på konserter, i media og blant fansen, blir det en forsterker. Og noen ganger er det rett og slett på overtid. Da gir det dybde til dem som allerede heier, og et signal til dem som har stått på gjerdet. En plassering kan gi folk tillatelse til å si høyt at de liker en artist. Samtidig skjer det meste av synligheten utenfor plattformene: på scenen, i media, i sosiale kanaler og gjennom fansen som tar musikken med seg videre. Så min hovedtanke er å alltid tenke på hvilke looks og lister som blir mest riktige, og når. Så fokuserer du på sterk historiefortelling og kommunikasjonsarbeid i den retningen, med skylapper på. Du trenger ikke være overalt, men du må være hjemme et sted. Det er der fansen begynner, og det er dem vi jobber for å nå…

Og så tror jeg fortsatt at det hjelper å lage veldig god musikk.

Vi er ute etter noen gode anbefalinger vi kan dele med leserne. Vil du by oss på følgende anbefalinger?